Angst og frykt er noe vi alle opplever. Mange ulike situasjoner kan fremkalle slike følelser. Det kan være i forbindelse med ny jobb, en eksamen eller et selskap. Vi kan være redde for å bli ydmyket, miste noe(n) eller bekymre oss for død eller sykdom.

Angst og frykt vil ofte inntreffe i situasjoner med høy grad av usikkerhet, og faren vi opplever kan være virkelig eller innbilt.

Det er vår vurdering av hvor farlig trusselen er og om vi kan gjøre noe for å forhindre den, som avgjør hvordan vi reagerer. Angstnivået kan svinge fra mild engstelse til full panikk.

Hvis vi vurderer vår evne til å kontrollere situasjonen som liten, vil angsten bli sterkere. Ofte vil vi også forsøke å skjule at vi er redd, og dette blir gjerne en ekstra belastning som bidrar til mer angst og spenning som fører til en angstlidelse. Angst og depresjon optrer ofte sammen.

Hvordan kan man vite når man er redd og når man er sint? Hvilke opplevelser, handlinger og kroppsreaksjoner består angst av? Frykt og angst er noe som de fleste av oss har en intuitiv forståelse av, men vitenskapens forståelse av angst er preget av forvirring. Som oftest er vi redd for at noe bestemt skal komme til å skje.

Vi er redde for å bli syke, oppleve smerte, at vi vil miste noe eller noen, bli skadet eller tape ansikt. Faren vi opplever kan være mer eller mindre reell. Vår vurdering av hvor stor trusselen er, følelse av kontroll over situasjonen og tro på egne evner vil påvirke kroppens reaksjoner.

Frykten stiger hvis vi har få muligheter til å avverge trusselen. Et klassisk tema innen psykologisk forskning har vært om det er mulig å skille følelser fra hverandre ut fra hvilke reaksjoner vi får i kroppen.

Mange av de samme kroppsreaksjonene er knyttet til ulike følelser. For eksempel er det ikke spesielle fysiologiske forskjeller mellom frykt og sinne. I begge tilfeller dreier det seg om en sterk aktivering eller alarmtilstand i kroppen.

Hver enkelt person har en egen aktiveringsprofil med forskjellige kroppslige reaksjoner. Forskjellen er tydeligst på et psykologisk plan? Om hvordan du opplever og vurderer en situasjon? Og om du føler at du er i stand til å håndtere det som skjer.

Frykt og angst er gjerne knyttet til en opplevelse av å være hjelpeløs, underlegen eller sårbar. Det er vanlig å skille mellom frykt og angst. Frykt brukes gjerne hvis faren er konkret og håndgripelig. Angst brukes helst hvis faren er mer diffus og dreier seg om mulige eller fremtidige forhold.

Alle som har opplevd angst beskriver dette som svært ubehagelig. Men hvorfor reagerer kroppen med angst? Hva er hensikten med en så tilsynelatende unyttig opplevelse? Dersom vi beveger oss bakover i historien, til den gang menneskene levde i huler, vil vi se at våre forfedre var helt avhengige av å kunne reagere raskt når de var utsatt for ytre farer.

Jegeren måtte f. eks. ofte hurtig gjøre seg klar til å kjempe eller flykte; det var ikke tid til å bli stående å tenke over situasjonen. I slike situasjoner oppstår det en alarmreaksjon i kroppen som vanligvis er uavhengig av vår bevisste kontroll; det bare skjer automatisk.

Hensikten med denne reaksjonen er at kroppen skal mobilisere så mye energi som mulig, så raskt som mulig. Vi opplever liknende alarmreaksjoner i vår moderne verden, som når vi ser at et barn har fått opp vinduet og er i ferd med å klatre ut, når vi midt i et bilkryss ser at en kollisjon ikke er til å unngå og når vi, på vei hjemover en mørk gate, oppdager at en stor hund kommer byksende mot oss.

Du har sikkert selv hatt liknende skremmende opplevelser. Hvordan reagerte kroppen din da? Du kan oppleve noen av de samme reaksjonene dersom du ser på en spennende film. Vi trenger altså ikke å være i den farlige situasjonen.

Mange av endringene i kroppen kan også finne sted uten at angsten er til stede. Et eksempel kan være idrettsutøveren på startstreken, på toppen av hoppbakken eller ved straffesparkmerket som er avhengig av at kroppen gjør seg klar til å yte mest mulig på kortest mulig tid.

Alle følelser er uløselig forbundet med vår opplevelse av verden med hele vårt tanke-og følelsesliv. Følelser er mangfoldige og flyktige og kan være vanskelige å skille fra hverandre. Forskere mener angst består av tre like viktige komponenter:

• det som skjer i kroppen (raskere hjerteslag, blekhet, skjelving, utvidelse av pupillene, tørrhet i munnen, hete-eller kuldetokter, kvelningsfornemmelser)
• de handlinger vi foretar oss (unngåelse og flykt eller mobilisering av forsvar)
• vår opplevelse (katastrofetanker, vurderinger)

Et interessant fenomen er at disse tre områdene ikke nødvendigvis er sammenfallende. I mindre intense angstopplevelser kan man f.eks. forholde seg rolig til en farlig situasjon. Fordi de tre områdene av angsttilstanden bare delvis er knyttet til hverandre, er noe av grunnen til at vi ofte tar feil når vi vurderer om andre er redde eller ikke.

En mild form for angst kan være nyttig fordi den kan virke skjerpende og anspore oss til å finne best mulige løsninger. Menneskets evne til å føle frykt eller angst har hatt en uvurderlig betydning for vår overlevelse som art.

Det er først når angsten blir så omfattende at den hindrer oss i å løse våre problemer eller fungere i hverdagen at vi snakker om en angstlidelse.

Den som sliter med angst vil søke å unngå den fryktede situasjonen eller flykte fra den når angsten oppstår. Eksempler på dette kan være å alltid sitte ved utgangen når en er på kino, unngå øyekontakt, la være å håndhilse, unngå å ta ordet i forsamlinger, etc.

Problemer oppstår når slike trygghetssøkende strategier blir så omfattende at de bidrar til å holde oppmerksomheten rettet mot det en frykter skal skje. Denne sløsingen med ressurser kan føre til at probleme blir verre.

Trygghetssøkende strategier kan bidra til en følelse av noe større kontroll i selve situasjonen. Men neste gang en oppsøker en tilsvarende situasjon vil angsten være like stor, om ikke større.

Ethvert menneske har angst på sin måte, og det er individuelle forskjeller i hvordan den fremtrer og oppleves.

Enkle fobier

Fobi er en ekstrem form for frykt som ikke står i forhold til situasjonen. Enkle eller «spesifikke» fobier er begrenset til spesielle dyr, ting eller situasjoner. De vanligste er angst for høyder, dypt vann, tordenvær, tannbehandling, flyreiser, lukkede rom, sprøyter eller injeksjoner, og det å se blod. Fobiene kan utvikle seg på ethvert alderstrinn og vedvare over lang tid.

Mennesker med fobier er ofte de første til å innrømme at redselen er grunnløs. En fobi er desverre vanskelig å kontrollere og det nytter ikke med fornuftige forklaringer. Men en fobi trenger ikke å ha en avgjørende innvirkning på livet. Er man redd for å ta heis, er det å bruke trappen et godt og sunt alternativ.

Agorafobi

Dette er frykt for å forlate hjemmet. Agorafobi beskrives ofte som angst for åpne plasser. Dette er imidlertid litt misvisende. Det greske ordet «agora» betyr snarere «offentlig møtested». Frykt for å forlate hjemmet er et vanlig tema, men mange er også redde for å være alene. Typiske kjennetegn er:

• angst for å bli «fanget» på bestemte steder der det er liten mulighet til flukt
• angst for at en på dette stedet vil få et illebefinnende eller stadig voksende angst
• angst for at dette igjen vil utvikle seg i en katastrofal retning, enten ved at en blir alvorlig syk, besvimer eller blir utsatt for ydmykende opplevelser

Agorafobi kan deles i tre hoveddeler:

 1) Angst for bestemte situasjoner:

• å være alene
• folkemengder, gater og torg
• stå i kø
• sitte i en stol hos frisør eller tannlege
• kjøre gjennom tunneler og over broer
• offentlige transportmidler som buss, trikk, tog, eller fly
• lukkede offentlige møtesteder som kirker, heiser, kinoer, restauranter, butikker og venterom

 2) Angst for angsten:

Man frykter kroppsfornemmelser som varsler sterk angst. Denne «forventningsangsten» kan i seg selv bidra til å utløse panikk. Mange er plaget både av agorafobisk angst og opprivende panikkanfall.

 3) Angst for katastrofer

Når angsten er der kan man plages av tanker om:

• hjerteanfall, besvimelse, eller illebefinnende
• tap av kontroll, bli gal, skrike høyt og forårsake en scene, dumme seg ut og miste andres respekt, bli avvist eller utstøtt
• bli syk og dø

Mange føler økt angst når de er alene og i fremmede omgivelser langt hjemmefra. Sterkt lys eller varme kan øke angsten. Hverdagen er ofte preget av trygghetssøkende strategier rettet mot å unngå vanskelige situasjoner og skaffe seg retrettmuligheter.

Sosial angst

Dette er frykten for å bli negativt vurdert av andre. Mennesker som er plaget av sosial fobi, er redde for en rekke situasjoner der andre mennesker vil se på dem, vurdere dem og danne seg en mening.

For mennesker med sosial angst er det svært viktig å skjule angsten for andre. Derfor gjør de vanemessig bruk av trygghetssøkende strategier som å unngå øyekontakt, si minst mulig, planlegge hva en skal si.

Det kan også være å øve mentalt på de en skal si før en sier det, holde koppen med begge hender, stramme muskler for å hindre skjelving.

Eller å la være å spise og drikke mens andre ser på, ha hånden eller håret foran ansiktet for å skjule rødming, etc.

Trygghetssøkende strategier

Disse trygghetssøkende strategiene har det til felles at de skal få andres oppmerksomhet bort fra det en opplever som flaut og pinlig.

Dette er sentralt når man jobber med en angstlidelse. Problemet er imidlertid det at strategiene ofte tjener til å forsterke det en ønsker å skjule. Jo, mer vi anstrenger oss for å ikke rødme, desto sterkere rødmer vi, etc.

Oppmerksomheten rettes mot det en frykter skal skje. En legger merke til alle signaler som kan tolkes som om andre er kritisk innstilt.

Motsatt vil en lett ignorere tegn på mulige positive reaksjoner hos andre, og etterpå vil en først og fremst huske det negative.

Det en husker er imidlertid det negative eller pinlige en tror har funnet sted, ofte sterkt farget av en overdreven og ubarmhjertig selvkritikk.  Gjerne basert på indre sterkt negative bilder av hva personen tror har funnet sted.

Disse bildene har typisk en form der en ser seg selv utenfra, fra et observatørperspektiv, slik man frykter å se ut i andres øyne. Disse bildene er igjen ofte sterkt påvirket av eldre bilder fastfrosset i tid som stammer fra tidligere smertefulle sosiale nederlag.

Slike onde sirkler kan opprettholde sterk sosial angst i årevis. I arbeidet med å mestre angsten, er det derfor viktig å kartlegge og søke å endre bruken av trygghetssøkende strategier. Man skal søke øyekontakt, ikke skjule ansiktet, osv.

Panikklidelse

Panikkanfall forekommer i alle former for angst. Vanligvis inntreffer disse i en på forhånd fryktet situasjon, som det å gå alene i et kjøpesenter eller når en kan bli vurdert negativt av andre.

Enkelte er imidlertid plaget av anfall som kommer plutselig og helt uventet. Man kan få panikk om natten eller når en sitter og ser på TV. Disse menneskene sies å ha en panikklidelse. Deres hovedproblem er at de hele tiden frykter et kommende panikkanfall. Et panikkanfall er en slags utblåsning av den alarmreaksjonen eller flukt-og forsvarsmekanismen alle mennesker har i seg. Men her skjer det på et tidspunkt der det ikke er noen ytre fare vi må kjempe mot.

De vanligste symptomene er:

• hjertebank
• press for brystet eller brystsmerter
• åmdenød eller en følelse av å bli kvalt
• svimmelhet, uvirkelighetsfølelse eller kvalme
• hete-og kuldetokter, skjelving eller svetting
• prikking i hender og føtter

Hva som er mest plagsomt av dette kan variere fra gang til gang og fra person til person.

Det er ikke uvanlig at en blir deprimert på grunn av de problemene som denne lidelsen fører med seg. En stor del av befolkningen opplever panikkanfall også når det ikke er grunn til det, men utvikler likevel ikke en panikklidelse.

De tenker kanskje at anfallet skyldes stress og regner med at sannsynligheten for et nytt anfall er liten og at de kan kontrollere panikken hvis den kommer.

Generalisert angstlidelse

Hvis du bekymrer deg nesten hele tiden og dette oppleves som svært plagsomt for deg, kan det du lider av kalles generalisert angst. Personer med generalisert angstlidelse er særpreget ved sine stadige bekymringer for vonde ting som kan hende. De er urolige og rastløse og klarer ikke slappe av.

Engstelsen knytter seg ikke til å oppleve panikkanfall, være i bestemte situasjoner eller å bli vurdert kritisk av andre. Bekymring for dagliglivets problemer står sentralt, enten dette gjelder familie, arbeid eller økonomi. Mange har en annen angstlidelse i tillegg til den generelle angsten. De kan plages av sosial angst, panikkanfall eller enkle fobier.

I tillegg er depresjon ganske vanlig. Det avgjørende for at man kan si at en har en angstlidelse er at angsten er sterk og langvarig.

Mennesker med generalisert angst har ofte en følelse av å være sårbare. Livets begivenheter synes å skje på en uforutsigbar måte utenfor ens kontroll.

Over tid kan den stadige engstelsen føre til en rekke kroppslige og nervøse plager som søvnproblemer, rastløshet, muskelspenninger, tretthet, irritasjon, kalde og klamme hender, magetrøbbel, svelgeproblemer.

Mange får konsentrasjonsproblemer fordi tankene om hva som kan skje kommer i veien. For mange får grublingen et tvangsmessig preg.

Her er noen spørsmål som kan avdekke i hvilken grad bekymring er et virkelig problem:

• hvor mye tid bruker du på grubling og bekymring?
• hvilke følelser ledsager bekymringen?
• hvilke fordeler har grubleingen for deg, og hva er ulempene?
• bekymrer du deg over at du grubler så mye?
• hva synes familien og vennene dine om dette?
• opplever  du at bekymringen lar seg kontrollere?

Et godt råd er gjerne at man i utgangspunktet aksepterer at bekymringen melder seg i den aktuelle situasjonen, og lar være å si til deg selv at du ikke skal bekymre deg.

Bekymring er ikke skadelig i seg selv, og å være bekymringsløs trenger ikke alltid være en fordel. Bekymring er ofte en form for mestring, for eksempel ved at den ansporer oss til grundige forberedelser.

Hvis det dukker opp en bekymringsfull tanke, la den bare komme, men søk så heller å utsette den påfølgende kjeden av bekymringsfulle tanker.

Det kan også være hensiktsmessig å be sine nærmeste om å hjelpe deg med å ikke snakke for ofte og lenge om det som er bekymringsfullt. Og om ikke å komme med hyppige beroligelser fordi dette kan forsterke selvusikkerheten på lang sikt.

PTSD

Man ble særlig oppmerksom på denne lidelsen etter verdenskrigene, der soldater, krigsfanger og sivile i mange år etterpå kunne ha store problemer. Problemene kan også oppstå etter å ha vært involvert i ulykker av mindre omfang, men som er tragisk for den som rammes, som overfall, voldtekt, bilulykke, etc.

Det er vanlig at en kommer i en sjokktilstand når noe forferdelig skjer. Denne reaksjonen tjener kanskje til å beskytte oss mot det som har hendt. De sterke følelsene kommer gjerne timer og ofte dager etterpå.

Et viktig kjennetegn er at man gjenopplever det som har skjedd. Det kan være seg i drømmer eller for «sitt indre øye». Hvis personen kommer i situasjoner som minner om den du var i, kan personen reagere sterkt. For eksempel som å rammes av sterk angst neste gang du setter deg inn i bilen etter en bilulykke.

I en krise blir vi gjerne svært følsomme for det som skjer; situasjonen kan brenne seg inn i vår bevissthet med en sterk intensitet og detaljrikdom.

Disse minnene kan presse seg på mot ens vilje på senere tidspunkt.

Uvirkelighetsfølelse

Man kan også reagere med en sterk følelse av uvirkelighet. Man kan føle seg fjern og fremmed for omgivelsene rundt seg.

Noen har beskrevet denne opplevelsen som en for for «følelsesmessig bedøvelse». Andre sier at alt skjer som i en drøm eller i en film. Kroppen kan være ute av balanse i lang tid etterpå. Man kan skvette ved høye lyder eller brå bevegelser, være svært anspent eller ha smerter i hele kroppen, eller ha store konsentrasjonsproblemer.

Det er vanlig å oppleve sterk angst, og verden kan fortone seg som utrygg og uforutsigbar.

Man kan også slite med depresjon og sterke humørsvingninger. Irritabilitet og søvnproblemer er ikke uvanlig.

Påtrengende minner

Problemene kan dukke opp etter alle hendelser som oppleves som svært truende eller grufulle. Det dreier seg egentlig om normale reaksjoner på unormale hendelser. Det er bare det at reaksjonene kommer forsinket eller blir meget langvarige. De kan også være som glør i aske.

Tiden kan gå før problemene plutselig blusser opp igjen. En kan tro at en har lagt alt bak seg, men endring i levemåte, en ny skremmende opplevelse eller eller andre livsbelastninger kan bidra til at minnene igjen trenger seg på.

Hvis du har vært utsatt for en forferdelig opplevelse, er det ikke rart at du forsøker å unngå alt som kan minne deg om den, men erfaringer fra mennesker som har vært gjennom dette sier imidlertid at det kan være nødvendig å møte ubehaget for å få bearbeidet opplevelsene.

Hvis ikke kan minnene likevel komme tilbake, eller man kan utvikle andre psykiske og kroppslige plager.

Tvangstanker

Tvangstanker er svært stabile og påtrengende. De samme tankene, forestillingsbildene eller impulsene kommer igjen og igjen. De kan være meget ubehagelige, skremmende eller pinlige.

Innholdet av tvangstankene kan variere fra person til person. Man kan være redd for å bli syk eller for å skade deg selv og andre. Man kan frykte at en vil glemme å slå av kokeplaten slik at huset brenner ned, eller ikke å låse døren slik at det blir innbrudd. Man kan tro at en er blitt uren gjennom kontakt med visse ting eller andre mennesker.

Det er ikke rart at en vil forsøke å bli kvitt slike tanker og det er ikke uvanlig å utvikle tvangshandlinger eller ritualer for å få fred. Man kan oppleve at dette er den eneste måten å kontrollere tankene på. Hver gang tankene kommer får man en sterk trang til å utføre ritualer.

Ubehaget kan knytte seg til en frykt for at en selv eller andre skal komme til skade: «Hvis jeg ikke sjekker om vinduene er låst, vil innbruddstyver komme inn og plyndre leiligheten min. Kanskje de vil skade meg og barna mine. Hvis det skjer, vil det være min feil. Livet mitt vil være ødelagt». «Hvis jeg ikke vasker meg kan jeg bli syk, eller jeg kan smitte andre slik at de blir syke».

Undertrykkelse av tanker

Det er vanlig å allikevel være enig i at tankene egentlig ikke er gyldige; det er f.eks. ikke slik at du vil bli syk hvis du ikke vasker hendene så mye. Men når ubehaget er der kommer angsten for at det skal skje likevel.

Det kan imidlertid også være slik at du er overbevist om at tankene er realistiske, f.eks. at du virkelig kan bli smittet hvis du trykker andre i hånden.

Tvangstanker og tvangsforestillinger vekker angst og ubehag. Det er naturlig at en ønsker å bli kvitt dem. Problemet er at selve kampen for å undertrykke tankene kan bidra til å forsterke dem. Mennesker med søvnproblemer opplever noe av dem samme; jo mer de anstrenger seg for å sove, jo vanskeligere blir det.

Når du bekjemper en tanke skjer det en kroppslig protest mot denne undertrykkelsen. Hormonet adrenalin sprøytes ut i kroppen og «alarmreaksjonen» igangsettes: Musklene spennes, hjerte- og pusterytmen økes. Tankene begynner å rase gjennom hodet ditt. Ved å bli redd og gjennom de anstrengelsene du gjør for å holde tankene unna, vil kroppen din motsatt reagere med å presse tankene frem i bevisstheten.

Tvangstankene kan altså bli sterkere og mer plagsomme hvis du:

• frykter dem
• bekjemper dem aktivt
• prøver å unngå situasjoner som minner deg om dem
• har som mål «aldri» å ha tvangstanker
• bekymrer deg for neste gang du kan få slike tanker

Ritualene gir imidlertid ikke bedring på sikt. Tvert i mot vil ubehaget og trangen melde seg igjen – ritualene bare gjentas. Det kan være at man utfører ritualene på en spesiell måte for å prøve å dempe ubehaget. Det er ikke nok bare å se på bryterne på ovnen, en må ta på alle fem ganger samtidig som du teller antall ganger.

Vinduene sjekkes i en bestemt rekkefølge, slik at du er helt sikker på ikke å hoppe over noen. Når man dusjer kan en føle at bestemte kroppsdeler må tas etter tur, i en spesiell rekkefølge. Kanskje hver finger må vaskes for seg. Hvis en blir avbrutt må alt gjentas på nytt.

Jo mer kompliserte ritualer en har, jo vanskeligere er det å holde oversikt. Dette gjelder spesielt når ritualene tar svært lang tid eller er smertefulle. Noen vasker hendene dine så ofte at de blør. Da er det ikke rart hvis man ikke vil berøre noe i det hele tatt. Hvis man er plaget av tvil om en er smittet eller ikke, eller om en har gjort noe galt eller ikke, kan det hende at man ber andre om beroligelse.

Kanskje er det blitt slik at man må spørre om og om igjen; tvilen om at det virkelig er slik man frykter melder seg bare på nytt. Dette kan bli til en vane som i seg selv er med på å opprettholde problemene.

Evolusjonen har gitt oss redsel / angst for at vi skal reagere fornuftig i farlige situasjoner og dermed øke overlevelsesevnen. Konfronteres du med en farlig hendelse (subjektiv tolkning) utløses kamp-eller flykt-responsen.

Denne responsen styres av spesielle nervestrukturer og hormonkjertler og strater trolig i et lite område dypt i hjernen som kalles amygdala. Herfra går nervesignaler til hypotalamus og hypofysen som igjen sørger for at binyrene skiller ut stresshormonene kortisol og adrenalin.

Feilen er ikke at vi blir redde, men at evolusjonen har skapt denne responsen slik at den heller blir utløst for ofte enn for sjelden fordi konsekvensene ved å ikke reagere på en reel fare er mye verre enn å la seg skremme unødig. Responsen sitter for løst hos mange mennesker.

Noen får fobiske reaksjoner og blir redd alt fra insekter til heiser, mens andre beskriver angsten som et monster som ligger like under huden hele tiden. Mye av angstproblematikken i dag kan tilskrives misforhold mellom dagens levesett og det livet evolusjonen har tilpasset oss til.

Enkelte slike misforhold spiller mindre rolle mens andre får store konsekvenser. Samtidig gir økt innsikt og informasjonsflommen mer eksistensiell angst.

De første månedene og årene av livet er spesielt viktig for hjernens utvikling. Denne utviklingen skjer i samspill med miljøet. Som konsekvens av dette er barn spesielt utsatt for å utvikle overdimensjonerte angstorganer. Det vil si at hyppig stimulering av fryktresponsen hos barn trolig gjør mer for å styrke funksjonen enn tilsvarende doser hos voksne.

Det er godt dokumentert at barnemishandling og grov omsorgssvikt kan føre til angstrelaterte lidelser hos både dyr og mennesker. Menn de færreste angstpasienter har en slik bakgrunn. Individer som genetisk sett er særlig utsatt for angstlidelser og som samtidig stimulerer responsen ofte, får problemer.

Hvis et barn gråter er ofte rådet fra fagpersoner at man skal la barnet gråte. Det må læres seg å være alene. Barn lærer raskt og etter en uke blir det kanskje stille, men samtidig innebærer dette en systematisk trening av fryktresponsen.