Mange mennesker strever med å finne ut om de faktisk ble mishandlet eller om de bare er «overfølsomme». Når et barns selvfølelse undergraves øker barnets avhengighet og med det behovet for å fastholde troen på at foreldrene er til for å beskytte barnet og dekke dets behov.

Den eneste måten psykiske eller fysiske overgrep kan gi noen mening for et barn, er om han eller hun tar på seg ansvaret for farens eller morens atferd.

To sentrale prinsipper som troen på foreldrenes guddommelighet bygger på:

• «Jeg er et dårlig menneske og foreldrene mine er gode»
• «Jeg er et svakt menneske og foreldrene mine er sterke»

Dette er oppfatninger, eller «leveregler», som kan bli sittende i lang, lang tid etter at vi rent fysisk er blitt uavhengige av våre foreldre. Disse oppfatningene holder troen i live; de gjør at du unngår å se den smertelige sannhet i øynene at gudeforeldrene dine i realiteten sviktet deg når du var som mest sårbar.

Fornektelse er både det mest primitive og det mest effektive av en persons psykologiske forsvar. Det bygges omkring en liksomvirkelighet for å redusere eller til og med fornekte betydningen av visse smertefulle livserfaringer. Det får til og med noen til å glemme det som foreldrene våre gjorde mot oss, og dermed sørger vi for at de beholder sin plass på pidestallen.

Den lindring som fornektelse gir, er i beste fall midlertidig og prisen for denne lindringen er høy. Fornektelse er lokket på vår emosjonelle trykkoker: jo lengre vi lar lokket være på, jo større trykk bygger vi opp. Før eller senere vil trykket blåse lokket av og dermed oppstår det en emosjonell krise.

Ved å bearbeide fornektelsen tidlig kan krisen unngås. Vår oppvekst bidrar til å forme våre leveregler og mestringsstrategier i sterk grad, men som mennesker har vi et stort potensiale for forandring. Det kan ofte lønne seg å søke litt profesjonell hjelp for litt veiledning.