Kognitiv terapi har god dokumentert effekt på en rekke psykiske lidelser, som for eksempel angst, depresjon, lav selvfølelse, kriser / PTSD, stress, sorg, eksistensiell grubling, samlivsproblemer, og avhengighet.

Forskning viser at ca 80% av de som gjennomgår et behandlingsforløp med kognitiv terapi viser signifikant bedring  sammenlignet med de som ikke gikk i kognitiv terapi hos psykolog.

Terapi er noe spontant, relasjonen er dynamisk og utvikler seg hele tiden. Standardterapi er i mine øyne derfor en dårlig løsning. Fokus og problemstillinger endres ikke sjelden underveis med økt innsikt og kunnskap. Gjennom kognitiv terapi styrkes hjernens fleksibilitet og kognitive evner generelt. Dette gjør at man er bedre rustet til å takle stress og utfordringer som livet byr på.

Noen ganger synes det mest fornuftig å fokusere på aktuelle problemer og symptomer i begynnelsen. Andre ganger kan det være mest hensiktsmessig å snakke om barndom og oppvekst. Eller en kombinasjon. Uansett er kognitiv terapi en praktisk og treningsbasert tilnærming som gir resultater ved riktig treningsmengde.

Man skal imidlertid passe seg for ikke å la hele livet dreie seg om å få løst opp i «alt som er feil» fortest mulig. Aksept av noe ubehag, usikkerhet og «turbulens» i livet er viktig. Å lære seg å rette oppmerksomheten dit hvor de «gyldne øyeblikkene» finnes og foredle disse er en livskunst.

1. Kort gjennomgang av livshistorie og aktuelle problemer (1-3 timer)
2. Vi blir enige om problemstillinger. Hvilke forandring ønsker klienten i sitt liv?
3. Kartlegging av problemer, tankemønstre og følelser
4. Problemløsning og utprøving av nye ferdigheter eller tenkemåter

I kognitiv terapi er det et mål å styrke klientens ferdighet til å identifisere tankemessige selvdestruktive onde sirkler. I terapien gjøres klienten oppmerksom på virkningen av angstfremkallende, urimelig selvkritiske eller pessimistiske tankemønstre.

Terapien består av tre sentrale elementer:
1. Allianse (trygghet og tillit)
2. Innsikt (kartlegging av problemer, tankemønstre og følelser
3. Endring (problemløsning og utprøving av nye ferdigheter eller tenkemåter).

Ved å ha forskjellige forståelsesmåter og perspektiver tilgjengelig øker muligheten for fleksibel tenkning. Terapeuten blir også mer åpen for det særegne ved den enkelte klients situasjon. Et viktig utgangspunkt for den kognitive terapien er at det er en glidende overgang mellom psykiske lidelser og normal fungering; det dreier seg om gradsforskjeller og ikke vesensforskjeller.

Målet er ikke å lære klienten å tenke positivt, for urealistisk positiv tenkning kan tvert om svekke muligheten til å mestre livsproblemer. Målet er heller å få klienten til å reflektere rundt betydningen av ulike måter å tenke på.

Det kan være vanskelig å registrere og holde fast på tankeaktivitet. Mye av vår informasjonsbearbeiding foregår ubevisst, og det er helt normalt. Mange følelser og handlinger er ikke viljestyrte, men mer knyttet til ikke-bevisste automatiske tanker. Dessuten vil mange av våre tanker som er knyttet til hørsel, lukt og syn ofte ha et ikke-verbalt innhold. For andre kan angstfremkallende tanker være vanskelig å gripe fatt i, fordi det rett og slett er vanskelig å fremkalle.

Sammen med terapeuten opparbeides et erfaringsgrunnlag for å vurdere tankene og deres innvirkning i klientens liv. Mange erkjenner på et generelt grunnlag at tankene trolig er ugyldige. Men i konkrete situasjoner oppleves tankene like fullt som intens skremmende eller ubehagelige. Når de er under press, faller de av gammel vane tilbake til tidligere tenkemåter. De nye tenkemåtene er ikke tilstrekkelig innøvd.

Terapi er noe spontant, relasjonen er dynamisk og utvikler seg hele tiden. Standardterapi er i mine øyne derfor en dårlig løsning. Sammen blir klient og terapeut enig om hva det er hensiktsmessig å fokusere på i de første timene. Fokus og problemstillinger endres ikke sjelden underveis med økt innsikt og kunnskap. Noen ganger synes det mest fornuftig å fokusere på aktuelle problemer og symptomer i begynnelsen. Andre ganger kan det være mest hensiktsmessig å snakke om barndom og oppvekst. Eller en kombinasjon.

En vanlig terapiprosess er ofte:

1. Kort gjennomgang av livshistorie og aktuelle problemer (1-3 timer)

2. Vi blir enige om problemstillinger. Hvilke forandring ønsker klienten i sitt liv?

3. Kartlegging av problemer, tankemønstre og følelser

4. Problemløsning og utprøving av nye ferdigheter eller tenkemåter

Er det en alternativ måte å forstå denne situasjonen på?

Hvordan ville en annen tenke om det som skjer nå?

Glemmer jeg viktige opplysninger?

Hva er det verste som kan skje?

Tror jeg at noe vil skje bare fordi det kan skje?

Bruker jeg overdrevne ord som må, skal, aldri, eller alltid?

Har jeg urimelige forventninger til meg selv?

Bebreider jeg meg selv for noe som ikke er min skyld?

De negative automatiske tankene farger opplevelsen av situasjoner og hendelser. De er ofte sterkt påvirket av bestemte måter å tolke virkeligheten på. Eksempelvis vil en depresjon preges av en form for «mentalt filter». Her tas en negativ opplevelse ut og farger hele ens opplevelse, som når en dråpe blekk farger vann. Mange av disse måtene å tolke virkeligheten på vil bære preg av en sammenblanding av ideer; der to ideer som ikke er logisk avhengige av hverandre settes sammen:

Hvis noen er sint på meg, er jeg et dårlig menneske
Hvis jeg ikke greier det, er jeg en svak person

Tolkningene kan også være preget av følelsesmessig ressonering, der det man føler i en situasjon, blir utgangspunktet for hvordan man oppfatter det som skjer. Følelser oppleves altså som bevis:

Jeg er så nervøs, det blir galt hva jeg enn sier
Jeg føler at alt er håpløst, derfor er problemene uløselige